Normalisering av islamofobi

Skyteepisoden i Miami Beach avslører hvordan islamofobi og rasisme er blitt normalisert.

Skyteepisoden i Miami Beach er ikke bare en tragisk enkelthendelse, men en illustrasjon av hvor dyptgående islamofobi og rasisme har blitt normalisert. En jødisk mann åpnet ild mot to personer han antok var palestinere – ikke fordi de truet ham, men fordi deres antatte identitet i seg selv var nok til å rettferdiggjøre vold. Likevel er det ikke bare selve angrepet som er sjokkerende, men også hvordan både mediene og ofrene selv har tolket hendelsen.

VGs artikkel om saken, den eneste avisen ved siden av Dagen som har skrevet om det, dekker bare deler av historien, den unnlater å nevne det massive islamofobiske elementet i angrepet. Den begrensede mediedekningen av dette er også påfallende. Gjerningspersonen, Mordechai Brafman, en 27 år gammel jødisk mann, skjøt ikke for å forsvare seg eller grunnet noe ofrene gjorde – han gjorde det fordi han antok at ofrene var palestinere. Han avfyrte 17 skudd mot bilen deres fordi han "så palestinere." Dette er et ekstremt eksempel på hvordan islamofobi og anti-palestinske holdninger har eskalert, særlig i kjølvannet av krigen i Gaza.

Det mest absurde ved denne saken er hvordan ofrene selv reagerte. Etter å ha overlevd angrepet, gikk de rett på sosiale medier og kalte hendelsen en "antisemittisk handling", for deretter å avslutte innlegget sitt med "Død over arabere." Dette illustrerer kognitiv dissonans på sitt mest ekstreme – både den jødiske gjerningspersonen og hans jødiske ofre forent i sitt hat mot arabere, i en hendelse hvor ingen arabere engang var involvert. Når man ser bort fra denne absurde reaksjonen, er det også et mer komplekst internt rasistisk element. De to ofrene tilhørte en gruppe jøder som ofte betegnes som "østlige jøder" eller "mizrahi-jøder". Dette begrepet har blitt brukt for å distansere dem fra deres arabiske opprinnelse, noe som gjør at betegnelsen "arabiske jøder" – som kunne vært mer presis – ofte unngås. Mizrahi-jøder har vært utsatt for diskriminering i Israel, og i noen kretser har dette utviklet seg til et fiendtlig forhold til arabere, et fenomen som kan ses som et uttrykk for ønsket om å distansere seg fra sin arabiske bakgrunn og gå til den aller ytterste høyreekstreme delen av zionist bevegelsen.

Dette selvhatet, om en kan kalle det det, er dyrket frem i en rasistisk apartheid-kultur med et hierarki internt blant ulike jødiske grupper. Palestinerne? De er så dehumanisert at de knapt sees på som mennesker. Vi har sett dette utallige ganger de siste månedene – videoer av "vanlige" israelske sivile som håner palestinske lidelser, israelske soldater som filmer seg selv mens de ødelegger palestinsk eiendom, alt mens verdenssamfunnet ser en annen vei.

Det er verdt å merke seg at både VG og andre vestlige medier ofte omtaler antisemittiske angrep (som de selvsagt bør), men behandler islamofobi som en sekundær eller til og med irrelevant faktor. Hvorfor nevnes det ikke eksplisitt at dette var et islamofobisk motivert angrep? Hvorfor er det kun CAIR – en muslimsk borgerrettsorganisasjon – som blir referert til når det gjelder kravet om at dette skal klassifiseres som hatkriminalitet? Hadde situasjonen vært omvendt, ville ordbruken og fokuset trolig vært langt skarpere.

Dette handler ikke om en konkurranse om hvem som er mest utsatt, men om konsekvent journalistikk. Islamofobi er en reell og voksende trussel, og det bør anerkjennes når slike hendelser skjer. Denne episoden er bare ett av mange eksempler på hvordan islamofobi har blitt normalisert i dagens samfunn, ikke bare gjennom voldshandlinger, men også gjennom popkulturen og mediedekningen. Fra kjendiser som Jerry Seinfeld til artister og filmskapere, blir fordommer mot muslimer ofte enten ignorert eller aktivt forsterket, noe som gjør det lettere å avfeie alvorlige hendelser som dette som tilfeldige eller ubetydelige.